Fana Skoleteaters eldre historie

Den gamle teatertradisjonen ved Fana Gymnas, eller Fana Kommunale Middelskole som det het frem til 1965, er først og fremst knyttet til én person: Lektor Harald Nome, ansatt ved skolen fra 1936. I 1938 fikk han ansvaret for byggingen av en scene i guttenes gymsal. Da det så oppsto et ønske både blant elever og i administrasjonen om å lage en oppsetning, var det Nome som fikk i oppdrag å velge det første stykket, og valget falt på studentkomedien ”Ingvald Enersen”. Forestillingene fant sted i 1939, og ved siden av Nome var det 17 år gamle Kjell Stormoen som kan tilskrives æren for suksessen med forestillingene den gang - gymnasiasten ble skoleteaterets første instruktør.

Allerede neste skoleår var det duket for teaterets første Holberg-oppsetning, ”Henrik og Pernille”. Under krigen som fulgte de neste fem årene, lå derimot skoleteateret brakk. Teatersjef Nome hadde imidlertid et håp om at teateret kunne starte opp igjen når krigen en dag tok slutt, og heldigvis ble også dette tilfelle. I den første perioden etter krigen var Sigmund Torsteinson instruktør, og det var i disse årene at blant annet Harald Tusberg sto frem på skoleteaterets scene. Skoleteateret må etter hvert ha opparbeidet seg et solid rennomé i denne perioden, for foran skoleåret 1957-58 skjenket kommunen en helt ny scene til teateret, da det var dags for å skifte ut ”den gamle fjelebod”.

1960-tallets Fana Skoleteater har i ettertid blitt mest kjent for å være Helge Jordals teatervugge, men rommet selvsagt mye mer av talenter og suksessforestillinger. Allerede den gang kom det imidlertid signaler om en voksende generasjonskløft mellom elevene og lektor Nome. Om oppsetningen i 1962-63, der skuespiller Arne Jacobsen for øvrig overtok som instruktør, skrev Nome i skolens 50-årshefte: ”Egentlig ville vi ta en pyntelig vaudeville, men truppen gjorde opprør og krevde mer moderne saker. Til vår overraskelse var det fullt opplegg til ’De Unges Forbund’. Det var bare å dele ut”.

Ennå større var Nomes skepsis noen år senere, noe han ikke la skjul på i ettertid i 75-årsheftet til Fana Gymnas: ”Maos ”’lille røde’ dukket opp og ’gjorde elevene visere enn sine lærere’. Det var vanskelig å enes om noe repertoar. Det var 25. sesong som skulle feires. Jeg gikk motstrebende med på ’Anne Franks Dagbok’ […] Jeg følte at jeg ikke var populær, så mine innvendinger fikk ikke gjennomslag”.

Et par år senere, i 1972, oppsto en ny uenighet om hva som skulle fremføres. Skolen, med Nome i spissen, ville sette opp den relativt uskyldige musikalen ”Kiss Me Kate”, mens de fleste elevene ville spille ”Landturen”, en svart komedie av den radikale dramatikeren Fernando Arrabel.  Konflikten ble så stor at det hele endte med at ingen stykker ble valgt – i stedet ble teateret nedlagt, og både lokalpressen og riksavisen VG rapporterte om saken. Det ble dermed en trist slutt på det tradisjonsrike teateret, men det tar likevel ikke vekk det faktum at Fana Gymnas skoleteater leverte en imponerende rekke forestillinger i den perioden, og at Harald Nome hadde mye av æren.